På tide å engasjere seg

Jeg har nå i over et døgn vært nærmest lammet av sorg, sinne og vantro.

Først blir Oslo utsatt for en terrorbombe, så utspiller det seg et marerittaktig helvete på Utøya som, for meg, stiller bomben i skyggen. Jeg har all mulig sympati for de som er berørt av bomben i Oslo, det er tragisk, trist og sjokkerende at dette nå også har skjedd på norsk jord. Men massakren av 85 samfunnsengasjerte ungdommer, som aldri har gjort noe galt, som faktisk ikke har blitt gamle nok til å ha reell påvirkningskraft politisk, stiller det meste annet i skyggen. Dette er toppen av feighet, det er ubeskrivelig ondskapsfullt og det gjør vondt, veldig vondt. Jeg tør ikke å tenke på hvordan de direkte involverte og deres nærmeste har det, mange har mistet nære og kjære, mange har sett venner bli brutalt skutt og drept mens de selv fryktet for eget liv, og dette er noe som utvilsomt vil være med dem resten av livet.

For meg er det ekstra vondt fordi det skjer på Utøya, som for meg har stått som en trygghetens høyborg, som det eneste stedet hvor jeg i ungdommen følte meg helt trygg sammen med jevngamle, uten frykt for å bli mobbet eller utpekt som annerledes, i et fellesskap hvor alle ble inkludert, tatt vare på, tatt på alvor og sett som mennesker. Dette fellesskapet jeg opplevde å føle meg inkludert i allerede som barn har senere i livet stått for meg som et symbol på alt jeg står for som menneske og medmenneske. Derfor blir kontrasten ekstra grell, for meg, mellom mine minner og gårsdagens rapporter fra Utøya. Det blir enda mer personlig og vondt, og jeg gråter for egne knuste illusjoner og for alle de direkte involverte.

Min sønn skulle ha vært på øya, det skulle være hans første sommer der og jeg gledet meg til å dele denne erfaringen med ham i ettertid. Det var bare tilfeldigheter som gjorde at han var hjemme og jobbet med meg i stedet for å være på øya fredag, og jeg viker tilbake fra tanken på hva som hadde skjedd hvis han hadde vært der.

Dette er ikke bare et angrep på Arbeiderpartiet og deres ungdomsorganisasjon, det er et angrep på det norske demokratiet, det er et angrep på ytringsfriheten og engasjementet, og det er et angrep på alt Norge står for! Og hvis vi nå bøyer unna i frykt, lar være å flagge våre meninger i frykt, lar være å engasjere oss i frykt for at dette kan gjentas så har han vunnet. Da har han fått det som han vil og vi viser andre ekstremister at slike handlinger er effektive. Jeg skal ikke gi ham den gleden, jeg har lenge sagt at jeg burde engasjere meg mer, igjen, men det har ikke blitt noe av.

Vel, NÅ skal jeg fanden meg komme igang igjen, jeg skal ikke lenger sitte på gjerdet og mene, men engasjere meg og jobbe for de verdier jeg mener er viktige. Jeg skal være en del av og gjøre min lille bit for den politiske utviklingen. Og neida, jeg tror ikke jeg alene er så viktig, men håper andre følger eksempelet, det er nemlig det motsatte av hva denne galningen ønsker. Han skal IKKE klare å kvele vårt engasjement, tvert i mot må vi nå stå sammen, engasjere oss mer, vise vår avsky og vise med all mulig tydelighet at vi ikke lar oss skremme til taushet!

Jeg lover herved å engasjere meg politisk igjen, og jeg utfordrer deg til å love det samme.
Og junior, han er fast bestemt på at han skal på Utøya neste sommer.

.....

I dag har jeg bannet, forbannet, grått og vært lettere apatisk om hverandre.
Jeg har aldri opplevd at noe på nyhetene har gått så innpå meg som nyheten fra Utøya i dag, tanken på at noen kan reise ut på øya og meie ned barn og unge for fote blir for fjern, det høres ut som en dårlig skrekkfilm, ikke noe som faktisk har skjedd her hjemme i Norge, aller minst på vakre Utøya, som jeg har så mange gode minner fra i ungdomstiden.
Utøya er et spesielt sted for meg, første gangen jeg var der hadde jeg ikke fylt 2 år ennå, og det skulle bli mange flere turer på Utøya i barne- og ungdomstiden.
Turer jeg har nesten utelukkende gode minner fra, politiske diskusjoner og workshops, fotballturneringer og sang rundt leirbål, taler fra toppolitikere som tålte å bli motsagt av en gjeng med bråkjekk ungdom som kunne alt, konserter, men mest av alt samholdet og et inkluderende miljø alle var velkomne i.
Det står i grell kontrast til rapportene fra Utøya i dag, og gjør at det for meg blir mer personlig, mer sårt og gjør ekstra vondt.
Jeg skulle ønske jeg klarte å la være å tenke på hvordan det er for de som i dag har mistet noen nære, for de som enda sitter i uvisshet, eller for de som var på øya og opplevde dette.
Og så, når man sitter der og tårene renner, og det har de gjort noen ganger i dag, blir det ekstra ille å se alle som skal bruke dagens tragiske hendelser i Oslo og på øya for å fremme egne politiske agendaer/synspunkter, først ut var de som skal kaste alle uten norske aner i fire slektsledd ut av landet og "tilbake dit de kom fra".
Når det så viser seg at gjerningsmannen var norsk, ikke bare av statsborgerskap, men også oppfylte 4-slektsledd-kravet, var det visst AP sin skyld, jeg siterer ett av flere innlegg i samme sjanger (uten å nevne navn)

Ja, selv om det er en galning av en nordmann som står bak så er dette en villet utvikling fra ARBEIDERPARTIET. Hadde AP villet noe annet hadde det ikke skjedd!


Er det AP sin skyld at det har vært terror-anslag i en rekke europeiske og amerikanske byer også?
Eller sympatiserer disse menneskene med dagens gjerningsmenn?
Synes de den sittende regjerings politikk er så dårlig at det er mulig å forsvare slike handlinger?
De har bedt om det selv?

Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon har i dag vært utsatt for et ekstremt feigt, og på alle måter ekstremt, angrep, hvor BARN og ungdom ble meiet ned for fote med skytevåpen!
De foreldrene som i dag har mistet sine barn kan takke seg selv, fordi de gjennom sin politikk har villet at det ble slik?
Min sønn skulle ha vært på øya i dag, bare tilfeldigheter gjorde at han ikke var der, kunne jeg da, siden jeg har vært aktiv i Arbeiderpartiet oppigjennom, takket meg selv hvis han hadde vært der og blitt drept?
At noen har mage til å uhemmet bruke en sånn hendelse til å fremme egen politisk agenda er skremmende og ikke så rent lite kvalmende!