På tide å engasjere seg

Jeg har nå i over et døgn vært nærmest lammet av sorg, sinne og vantro.

Først blir Oslo utsatt for en terrorbombe, så utspiller det seg et marerittaktig helvete på Utøya som, for meg, stiller bomben i skyggen. Jeg har all mulig sympati for de som er berørt av bomben i Oslo, det er tragisk, trist og sjokkerende at dette nå også har skjedd på norsk jord. Men massakren av 85 samfunnsengasjerte ungdommer, som aldri har gjort noe galt, som faktisk ikke har blitt gamle nok til å ha reell påvirkningskraft politisk, stiller det meste annet i skyggen. Dette er toppen av feighet, det er ubeskrivelig ondskapsfullt og det gjør vondt, veldig vondt. Jeg tør ikke å tenke på hvordan de direkte involverte og deres nærmeste har det, mange har mistet nære og kjære, mange har sett venner bli brutalt skutt og drept mens de selv fryktet for eget liv, og dette er noe som utvilsomt vil være med dem resten av livet.

For meg er det ekstra vondt fordi det skjer på Utøya, som for meg har stått som en trygghetens høyborg, som det eneste stedet hvor jeg i ungdommen følte meg helt trygg sammen med jevngamle, uten frykt for å bli mobbet eller utpekt som annerledes, i et fellesskap hvor alle ble inkludert, tatt vare på, tatt på alvor og sett som mennesker. Dette fellesskapet jeg opplevde å føle meg inkludert i allerede som barn har senere i livet stått for meg som et symbol på alt jeg står for som menneske og medmenneske. Derfor blir kontrasten ekstra grell, for meg, mellom mine minner og gårsdagens rapporter fra Utøya. Det blir enda mer personlig og vondt, og jeg gråter for egne knuste illusjoner og for alle de direkte involverte.

Min sønn skulle ha vært på øya, det skulle være hans første sommer der og jeg gledet meg til å dele denne erfaringen med ham i ettertid. Det var bare tilfeldigheter som gjorde at han var hjemme og jobbet med meg i stedet for å være på øya fredag, og jeg viker tilbake fra tanken på hva som hadde skjedd hvis han hadde vært der.

Dette er ikke bare et angrep på Arbeiderpartiet og deres ungdomsorganisasjon, det er et angrep på det norske demokratiet, det er et angrep på ytringsfriheten og engasjementet, og det er et angrep på alt Norge står for! Og hvis vi nå bøyer unna i frykt, lar være å flagge våre meninger i frykt, lar være å engasjere oss i frykt for at dette kan gjentas så har han vunnet. Da har han fått det som han vil og vi viser andre ekstremister at slike handlinger er effektive. Jeg skal ikke gi ham den gleden, jeg har lenge sagt at jeg burde engasjere meg mer, igjen, men det har ikke blitt noe av.

Vel, NÅ skal jeg fanden meg komme igang igjen, jeg skal ikke lenger sitte på gjerdet og mene, men engasjere meg og jobbe for de verdier jeg mener er viktige. Jeg skal være en del av og gjøre min lille bit for den politiske utviklingen. Og neida, jeg tror ikke jeg alene er så viktig, men håper andre følger eksempelet, det er nemlig det motsatte av hva denne galningen ønsker. Han skal IKKE klare å kvele vårt engasjement, tvert i mot må vi nå stå sammen, engasjere oss mer, vise vår avsky og vise med all mulig tydelighet at vi ikke lar oss skremme til taushet!

Jeg lover herved å engasjere meg politisk igjen, og jeg utfordrer deg til å love det samme.
Og junior, han er fast bestemt på at han skal på Utøya neste sommer.